- Dette emnet har 2 svar, 2 deltakere, og ble sist oppdatert 3 år, 10 måneder siden av .
-
Innlegg
-
Hva hjelper hvis man vil være en venn til noen som strever psykisk?
Det er et veldig godt spørsmål og et veldig vanskelig spørsmål. Jeg føler det kommer litt Ann på hvor lenge en sliter psykisk. Jeg tenkte her forleden om dette. Og jeg føler noen ganger vi setter for store krav på folk.
Jeg har slitt siden jeg var 12 kronisk. Så jeg har mistet veldig mange venner opp igjennom tidene. Og de fleste av de har jeg ingen dårlig eller sur for at de forlot meg. Jeg har noen som jeg mener forlot meg under frekke eller som burde ha tatt litt hensyn til psykisk helsen. Men de fleste så ble det for vanskelig, trur jeg. Kan ikke forklare.
Men det er noe annet hvis noen har nylig startet å bli dårlig, eller det er ikke noe som har holdt på i for lang tid, eller noen er suicidale. Bør man være der, å kanskje være litt tålmodig. Ta og gi en hånd, hjelpe å lage middag, be de ut på tur osv osv.
Men jeg bare har sett selv hvor lenge jeg har slitt og hvor egoistisk jeg til tider kan være og hvor lite jeg lot folk komme innpå meg, ved at folk tok kontakt, folk løftet en finger men jeg slutta og svare og sa alltid nei til hendveldser, så da skjønner jeg at når det går over så lang tid. At ting kan være vanskelig. Hvis du skjønner hva jeg mener?
Jeg har også blitt satt i den posisjonen at jeg har måttet tenke over venner pågrunn av at jeg blir dårlig hvis jeg fortsetter å være der for deres psykiske problemer, man vil være der men ikke alltid det er sunt for sin egen helse, IG da må jeg tenke på min egen helse først.
Men som sagt viss noen er nettopp i en krise eller har bare vært i en krise en liten stund, bør man apsålutt gjøre alt en kan å gjøre alt man vil for å være en god venn.
Jeg har jo noen venner som jeg har hatt siden jeg var ung å holdt ut med meg. Og de er engler.
Så apsålutt mulig å være der for folk.
Håper dette ikke ble for usammenhengende og jeg svarte på spørsmålet
Takk for svaret ditt Michelle, du utdypet godt her. Jeg skjønner hva du mener om at vi noen ganger må si nei til å holde kontkten med venner som graver seg ned i en dyp psykisk spiral for eksempel. Hvis de ikke klarer å respondere på oppløftende ord og oppmuntring trenger de kanskje mer profesjonell hjelp.
Jeg har selv unngått å ta kontakt med venner som har veldig ulike verdier fra de jeg har og som har dårlige vaner i sitt levesett som jeg ikke ønsker å ha noe av selv. Jeg er jo enda glad i de men trenger liksom at de vokser til litt hvis du skjønner.
Dette gjelder spesielt i forhold til rus.Men gode kvalitetsvenner er ikke nødvendigvis de vennene som har vært der lengst, men de som orker å høre om de tunge tingene og bare være der eller dele egne erfaringer.
Nå har jeg flere gode grupper av venner jeg deltar i som er bra for min psykiske helse og jeg øver meg for tiden på å snakke mer med “small talk” til de som ikke er mine nærmeste for å holde en god kontakt med alle og ikke utlevere meg selv mer enn jeg må.
Jeg har vært bevisst på at jeg måtte ta tak, da jeg flyttet til ny by var det forferdelig å gå så mye ensom uten å ha et ordentlig nettverk med folk jeg kunne dele med om livet på godt og vondt. Da blir det liksom vanskelig “å stå i seg selv” når man attpåtil har en psykisk lidelse.
Det tok flere år å få gode venner men idag, 3 år etter jeg flyttet er ting mye bedre og jeg er frivillig i Mental Helse og i menigheten min. At jeg går ute på tur nesten hver dag hjelper også godt. Viktig å ha noe meningsfylt å drive med og at man møter de samme gode folka igjen og igjen, samt har et støttende felleskap med de.
- Du må være innlogget for å svare på dette emnet.