Det er forferdelig skummelt å bli bedre, jeg måtte flytte til ny by for å finne nok venner som godtok meg for den jeg var, men jeg må si det var absolutt verdt det. Jeg har endelig klart å slå rot, og har folk som støtter meg og tror på meg.
Jeg tror altså at nøkkelen til varig bedring og ny identitet ligger i ens nettverk og gjerne hva man tror på for noe. Hvis man har en overbevisning større enn en selv kan det være en måte å akseptere og komme seg videre i sin sykdom. Når man kjenner seg mest elendig hjelper det å ha venner som ser det gode i en og minner en på alle de gode sidene man har. Gjerne og det å komme seg ut og være i aktivitet og ha sunne måltider og. Den ene gode vanen holder hånd med den neste, det ene tar det andre med seg.
Men hvordan finner man noen som kan støtte en i målene og drømmene en har satt seg? Det er vanskeligere, men det hjelper å finne en organisasjon man kan begynne som frivillig i, der er det mange ildsjeler og noen som er villige til å oppmuntre og støtte litt.