- Dette emnet har 8 svar, 4 deltakere, og ble sist oppdatert 3 år, 10 måneder siden av .
-
Innlegg
-
Hvilke er deres beste erfaringer?
Ønsker å samle inn en liste over potensielle gode erfaringer for å få en nærmere innsikt i hva som betegnes som gode erfaringer.
Mine erfaringer er at å bli invitert i spontane møter og dratt opp på scenen for å fortelle om egne opplevelser var nødvendig for å kjenne på lettelsen av å mestre og komme videre. Dette skjedde da jeg var i ferd med å bli skrevet ut fra sykehuset etter en runde med psykose.
Min erfaring er også at å dele av egne opplevelser og fortelle om hvordan jeg skulle ønske at det hadde vært er et håp jeg gjerne vil lyse opp med for andre.
Min erfaring er at ingenting kan erstatte et kjærlig blikk og en omsorgsfull menneskeklem.Ja, dette er nok viktige erfaringer som bidrar til at man kan bli sterkere. Det å bidra med egne livserfaringer kan være positivt både for en selv og for andre på denne måten. For den som hører på er det godt å få fortalt at man ikke er alene som har disse erfaringene og for den som legger fram egne opplevelser kan det være godt å få satt ord på det man har opplevd. Det å fortelle det til noen gjør at man må formulere opplevelsen. Det må likevel ikke undervurderes at dette også kan være en påkjenning, men jeg tror man kommer styrket ut av det.
Min erfaring er at etter jeg har framført min historie for brukere er det flere som kommer til meg og åpner seg opp om egne utfordringer. Det hjelper godt at det jeg deler hjelper andre til å være ærlig om sine mørke opplevelser, det gir en god frihetsfølelse.
Jeg er enig å dele erfaringer er veldig godt. MEN hvis man ikke helt er klar eller det er første hangen eller det er på TV, eller YouTube eller på nettet hvor man i tillegg til kan bli møtt med hat og slemme kommentarer bør man tenke seg to ganger om. Eller hvis man ikke har noe. Som kan være der for deg kan det også bli tungt. Men har hatt positive erfaringer selv. Men trur det å fortelle på nettet kan være tøft.
En god erfaring jeg har er det at psykologene mine var negative. For som jeg sa ved å gi opp håpet fikk jeg lov til å leve. Det tok bort presset om å bli frisk. Å det å bli fortalt at livet er dritt det har vært dritt og kommer til å bli dritt, så la jeg merke til hvor tøft livet egentlig er for de fleste. Og dermed følte jeg meg mindre alene.
Også det å få lov å gjøre ting alene og lov å feile og bli tatt på alvor så får man muligheten å se at man klarer ting mer enn det man selv trur
Det er godt å få lov til å være negativ ja, i et samfunn som ser bort fra lidelser og kun belyser livets glade dager. Ikke rart mange kjenner for å ta livet sitt da når de tenker at de må være alene om å utforske det mørke i seg selv.
Jeg har ei jeg går til som jeg snakker med og som ber for meg. Hun sier konsekvent at der skal vi fokusere hovedsakelig på det som er negativt og vondt. Det har vært veldig befriende kjenner jeg og. Jeg har blitt flinkere til å sette ord på egen smerte og flinkere til å sette grenser for andre.
Nå synes jeg at å gå i terapi, bønn, ta medisiner og være alene som typer av egenomsorg. Jeg var veldig fjern fra den oppfatning når jeg var yngre, også mens jeg var syk. Det var veldig slitsomt.
Ja til at vi kan tåle negative opplevelser sammen.
Er enig i det du skriver om selvomsorg. MEN som jeg lærte på bet basal eksponerings terapi. Kan medisiner være fantastiske MEN de kan også være en flykt fra vanskelige tanker og følelser, så kommer Ann på hvordan man bruker det. Viss vært gang du har angst popper ei pille får man aldri lært seg og håndtere å se man overlever av et angst antall. Men selvsagt kan det være egen omsorg. Men trur også det kan brukes mot sin hensikt så et menneske aldri får føle på dritten de har . Jeg er fremdeles men var før veldig redd for å dø hvis jeg hadde vanskelig tanker å følelser. Å det negative triste tankene var verst. Så derfor trur jeg at jeg fikk angst som en forsvars mekanisme. Å ble min største unnvikelse utenom mat. Åsså tok jeg medisiner for å bli kvitt angsen så ble det enda verre for da gikk følelsene sa langt ned i kroppen at til slutt følte jeg nesten ikke noe utenom når jeg hadde angst å tristhet før depresjon. Åsså nåt depresjonen kom eller jeg dopa meg med mat å TV følte jeg heller ikke noe. Åsså begynte jeg å komme ut av en depresjon å følte jeg ble mer syk åsså fikk jeg angst som jeg ofte i en periode tok medisiner mot.
Så trur også at det å føle på det man har inni seg, ikke prøve å fikse men bare å fikse, gjør at jeg nå kan inni mellom som nå i helga hadde overraskelse bursdag for 30 års dagen som kommer neste uke. Kjenne på en veldig glede at venner av brødrene mine kom fra Stavanger og Oslo og venner kom dra Oslo og selbu, for å feire meg. Å psykologen var med og sjefen min å frivillig venner. Da følte jeg meg heldig . Å det for bare noen år siden ville ikke ha skjedd . Ikke fordi jeg ville ha vært utakknemmelig. Men fordi mine følelser var angst å smerte eller skrudd av følelser altså nummen. Og ja jeg hadde vært glad før men ikke lykkelig før. Å i helgen før følte jeg på lykke virkelig lykke for 2 gang ca. Så det for meg å kunne få kjenne på smerten. Søke ut tristheten og sorgen, å alt det uforklarlige smerten. Å miste håpet å innse at livet har vært dritt livet er dritt å kommer til å bli dritt. Har lært meg å kjenne på lykke. Ikke bare glede men ekte lykke.
Å det er litt godt å se hvor mye å få godte seg i smerten. Uten å forbli I den, men gjøre ting PÅTROSS av hvordan du har det så å handle på ting tross av du har det så jævelig som det går Ann. Har gitt meg et liv
Så det er min beste erfaring!
- Du må være innlogget for å svare på dette emnet.