- Dette emnet har 5 svar, 4 deltakere, og ble sist oppdatert 3 år, 10 måneder siden av .
-
Innlegg
-
Trigger warning, trigger advarsel!
Jeg var pårørende til to deprimerte foreldre og en deprimert storesøster i oppveksten, jeg var selv veldig lei meg og trist når jeg så hvordan de andre hadde det. Jeg var mye alene men hadde noen få faste venninner. Skulle ønske noen voksne så meg og snakket med meg om det. Jeg visste ikke selv engang at jeg var trist. Jeg følte meg usynlig overalt, særlig på skolen. Jeg elsket å være på skolen men følte jeg gikk i ett med bakgrunnen, det var så mange elever, mange som kjempet om oppmerksomheten, det var vondt fordi det var mangelvare. Hjemme var mamma som isolerte seg fra andre. Jeg lekte alene og snakket med meg selv på rommet etter jeg var ferdig å gråte, alene.
Jeg kontaktet hjelp fra flere instanser i ungdommen, helsestasjonen, barnevernsvakta og sosial lærer. Jeg følte ikke noen av dem tok meg på alvor og antok at ingen visste hvordan de skulle hjelpe. Fryktelig.
Heldigvis har jeg det mye bedre idag men jeg vet om flere som lider i stillhet.Hvordan når vi ut til de pårørende i Mental Helse? Hvordan bevarer vi deres stemmer?
Irene. Jeg vil bare si først. Wow du er tøff! Og modig.
Først skjønner jeg deg veldig at du følte deg usynlig, å du burde selvsagt blitt sett mer. Å du som barn har ikke noe ansvar å bli sett eller over din hjemme situasjon.Jeg trur kanskje å være pårørende og hvordan man kan hjelpe pårørende. Er at noen gang burde man få lov å bli sint over situasjonen. Uten at man skal være sterk for den man er glad i. Noen ganger fortjener man at noen ser deg å at man får lov å bli sint!
Jeg vet at min familie har slitt veldig med å ha meg syk. Jeg vet min bror har vært sur endel over at jeg kan kreve mye oppmerksomhet. Å kan innimellom kanskje bli litt små sjalu? Og er ikke det forståelig?
Jeg føler noen gang at det bør være manditory med et par psykolog timer til familie eller nære folk til noen som er syk.
Det sies jo er en i familien alvorlig syk er hele familien syk. Ikke sant du sa jo du skrek alene du å slet.Takk Michelle, du får sagt det. Her er det godt å være åpen. Pårørende blir lett oversett og jeg tror det stemmer det du sier om at om noen i familien er syke så er hele familien det. Det var en veldig krevende fase for hele familien når jeg var sykest også, Vi fikk heldigvis samtaletilbud for hele familien når jeg ble innlagt men det var noe med kjemien som ikke stemte, vi fortsatte ikke å gå der. Heldigvis har vi ikke gitt opp å snakke om det og idag er vi stolte over hva vi har klart å kjempe oss gjennom som familie.
- Du må være innlogget for å svare på dette emnet.