- Dette emnet har 10 svar, 3 deltakere, og ble sist oppdatert 3 år, 5 måneder siden av .
-
Innlegg
-
Hva kan man gjøre hvis man vet at man bærer på en smerte og er iferd med å “bikke” mentalt uten å ha ordene eller motet til å si ifra til noen om saken? Hva hvis man da ikke blir hørt i sin sak av helsevesen og de som skal hjelpe? Hva kan man gjøre da?
Godt spørsmål. Noe som hjelper for meg er å prøve å skrive ned hva som ligger der dypt nede i dypet. Ved å sette seg ned høre på musikk og bare skrive hav som er der nede. Man kan også prøve å skrive en historie som ikke handler om seg selv, da kan det være at det henne at det blir litt enklere kanskje å komme ned til hva man faktisk føler.
Hvis man har noen som kjenner seg som kan stå opp for deg når man ikke klarer å stå opp for seg selv. Fordi har man krav på hjelp skal man få den hjelpa man fortjener.
En slags talsperson ja, jeg liker tanken. Jeg har venner som har stått opp for meg i vonde tider.
Trigger warning!
Ja det er veldig viktig. For noen gang ser man ikke hvor mye man sliter. Eller det er vanskelig å sette ord på smerten. Å noen ganger har man ikke energi å lese seg opp på alt man har krav på. Så da bør man ha noen som kan jobbe ekstra hardt å kreve det man faktisk har krav på. Fordi systemet vill jo gi deg så lite som de kan komme unna med. Trist men sant og forståelig.
Det eneste som er trist med dette er at folk som har noen sterke mennesker i sitt hjørnet vil faktisk få det bedre enn de som kanskje sliter selv OG ikke har noen i sitt hjørnet eller noen som ikke skjønner helsepersonell.
Jeg selv har en sterk mamma og pappa og mamma jobber selv innen helse som doktor Philos på NTNU til sykepleiere. Og både hun og pappa kjenner endel psykologer og mamma kjenner folk som jobber innen akutt psykiatri. Så vet de har brukt dette for alt det er verd. For jeg har blitt en av de som starten fikk for lite hjelp, og ingen som tok det alvorlig til mamma og pappa måtte når jeg var på Leistad ( noe som er etter DPS men alt for feil for meg da). De måtte si at jeg ikke fikk bo hjem for de var redde for livet mitt, og de ble fortalt de måtte gå så langt for å få hjelp. De spurte meg selvsagt.
Men jeg har også fått inn advokat og slikt.Så jeg vet etterhvert har jeg vært veldig heldig for mamma og pappa er sta og ikke redde å gå inn i en kamp. Og jeg slet og kunne ikke stå opp for meg selv.
Å er fullstendig klar at mange ikke har dette nettverket, og dermed forblir de kalt behandlings resistente og gitt opp av systemet. Og det sårer meg så hardt.
Derfor er jeg også veldig opptatt av at vi må få folk «sterke» nok til å stå opp for seg selv etter hvert. Fordi man kan ikke alltid stole på de rundt seg desverre.
Kanskje man burde få det profesjonelle som kan være stemmen til noen.
For alt for mange er bare gitt opp av systemet!Nei huff
Trigger warning!
Ja det er veldig viktig. For noen gang ser man ikke hvor mye man sliter. Eller det er vanskelig å sette ord på smerten. Å noen ganger har man ikke energi å lese seg opp på alt man har krav på. Så da bør man ha noen som kan jobbe ekstra hardt å kreve det man faktisk har krav på. Fordi systemet vill jo gi deg så lite som de kan komme unna med. Trist men sant og forståelig.
Det eneste som er trist med dette er at folk som har noen sterke mennesker i sitt hjørnet vil faktisk få det bedre enn de som kanskje sliter selv OG ikke har noen i sitt hjørnet eller noen som ikke skjønner helsepersonell.
Jeg selv har en sterk mamma og pappa og mamma jobber selv innen helse som doktor Philos på NTNU til sykepleiere. Og både hun og pappa kjenner endel psykologer og mamma kjenner folk som jobber innen akutt psykiatri. Så vet de har brukt dette for alt det er verd. For jeg har blitt en av de som starten fikk for lite hjelp, og ingen som tok det alvorlig til mamma og pappa måtte når jeg var på Leistad ( noe som er etter DPS men alt for feil for meg da). De måtte si at jeg ikke fikk bo hjem for de var redde for livet mitt, og de ble fortalt de måtte gå så langt for å få hjelp. De spurte meg selvsagt.
Men jeg har også fått inn advokat og slikt.Så jeg vet etterhvert har jeg vært veldig heldig for mamma og pappa er sta og ikke redde å gå inn i en kamp. Og jeg slet og kunne ikke stå opp for meg selv.
Å er fullstendig klar at mange ikke har dette nettverket, og dermed forblir de kalt behandlings resistente og gitt opp av systemet. Og det sårer meg så hardt.
Derfor er jeg også veldig opptatt av at vi må få folk «sterke» nok til å stå opp for seg selv etter hvert. Fordi man kan ikke alltid stole på de rundt seg desverre.
Kanskje man burde få det profesjonelle som kan være stemmen til noen.
For alt for mange er bare gitt opp av systemet!Nei huff
Kraftige ord du kommer med Michelle. Jeg var selv en som ikke innså at jeg måtte stå opp for meg selv, dermed ble løsningen min å flytte, igjen og igjen. Helt til jeg fikk et nettverk med folk som blir sinte, leie og glade på mine vegne. Mine egne er litt for tynget allerede selvom de og har kjempet og kjemper for seg selv og.
Når man ikke har ord for smerten er det nødvendig å ha en på laget sitt som klarer å tolke det du ikke klarer å si, og tålmodighet til å vente på de uttrykk en måtte komme med.
Så sant Irene. Ikke alltid er heldig å komme fra en familie som ikke sliter selv, noen sliter med fysiske eller psykiske eller begge på samme tid. Så da viss man klarer å lage seg en liten Tribe som det heter på engelsk. Gull verdt. Å når man har noen som kan kjempe din kamp for deg. Kan man bruke all krefter til å samle nokk krefter til å bli sin egen kraftfulle stemme, men noen ganger skriver feks nav så komplisert at som skjedde med meg min jurist bror, psykolog og 2 i helsevesenet klarte ikke å bli enige i hva som de mente.
Men mens man får noen som er tålmodig å kjemper din kamp å gir deg alt du har krav på kan man kjempe seg opp til at slutt kan man kjempe kampen selv eller sammen med andre å det vil gi mestringsfølelse.
Men før man har kommet dit må man ha noen på sitt lag for noen ganger vet man ikke hva man trenger eller ikke klarer å kjempe.
Å det er lov.
Å egentlig trenger man alltid ord for smerten? Kanskje det er godt nok at folk vet du har smerte, også kommer det med årene at man finner svar. Eller som jeg har blitt fortalt at hvorfor akuratt jeg havna så langt ned er det ingen svar på, og de sier jeg må slitte å lete.
For neon ganger er ikke hvorfor men at man sliter viktigst.Det var interessant Michelle, det med at det noen ganger ikke er hvorfor men at man sliter som er viktigst og at man ikke trenger å ha ord for smerten men at man finner utav det når årene går. Og at bare det med at folk vet at man har smerte.
Det fikk meg til å bli litt tankefull. Kanskje jeg ikke behøver å si så mye i så mange sammenhenger og bare si at jeg har hatt en smerte.Ja jeg trur du har rett. Fordi jeg prøver en del ganger og over snakke hvordan jeg har det, å jeg trur mange egentlig ikke vet hav man snakker om, så jeg trur det er sant at noen ganger er det bare viktigst at folk rundt vet at du har smerte ikke hvilken smerte man har.
I think a very helpful way to let yourself release emotions in the moments when we feel bad/pain/down is to record ourself on the voice recorder. This is the opportunity to speak and hear yourself. It’s a form of revealing and deregulating emotions. This means that we give the chance for ourselves to react on our own emotions without involving other people. In general we can understand our emotions as a compass in our organism. Emotions resemble, colloquially speaking, the action of the self-preservation instinct. They are mainly used to inform us what is happening to us, to what extent we want / can go into and how the experiences affect us. Everyone is so different in perception of stimuli that emotional responses to the same event can also vary greatly. They show us what we are experiencing at the moment (or what we have already experienced/ will experience) and how our organism reacts to those experiences. Emotions shows us also our boundaries and how much we can stand. Emotions shows us what kind of needs do we have or which of them aren’t fulfilled. They can protect us against the subjective and objective life dangers, but also block us from being active. If we experience physical or mental pain – it is also associated with various types of emotions. I feel like mental pain may be connected to discouragement, helplessness, anger, sadness, disappointment etc. The very statement that “we feel pain” may be only “the tip of the iceberg”. There are so many experiences hidden under and around a pain. So when we talk about pain, we touch on a whole “avalanche” of situations, circumstances and events. We really look inside ourselves. Pain is a powerful force, whether it is psychological or more related to physical damage to the body. Mental pain is extremely difficult to describe, but one of its methods can be to speak as honestly as possible while recording yourself. Speaking to ourselves is also a symbolic way of hearing and accepting those emotions. It can as well help us to accept what the experience has triggered in us. However, sometimes inner pain hasn’t beent triggered by anything specific. By reacting when the emotions arise, it helps us to regulate them, it also helps to regulate our breathing, calm down our thoughts and bring them together in our heads. This method can positively influence a person’s sense of agency and builds a better sense of influence on one’s own life. However, this is a more ad hoc method and it is best to look for other, additional methods in such a situation.
Jeg tenker for meg selv at når jeg ikke er klar til å fortelle noen hva jeg føler eller å gå til helsetjenesten, så gjør jeg noen ting som hjelper meg, men de er veldig enkle. Jeg lager favorittretten min eller kjøper den i en butikk, selv om den er usunn. Jeg tar en lang og varm dusj, gjemmer meg under teppet og lar meg være slik. Noen ganger ser jeg favorittfilmene mine på YouTube, noen ganger programmet mitt.
I think to myself that when I am not ready to tell anyone what I feel or to go to the health service, I do some things that help me, but they are very simple. I make my favorite dish or buy it in a store, even if it is unhealthy. I take a long and warm shower, hide under the blanket and allow myself to be like that. Sometimes I watch my favorite movies on YouTube, sometimes my program.
- Du må være innlogget for å svare på dette emnet.