Takk for svaret ditt Michelle, du utdypet godt her. Jeg skjønner hva du mener om at vi noen ganger må si nei til å holde kontkten med venner som graver seg ned i en dyp psykisk spiral for eksempel. Hvis de ikke klarer å respondere på oppløftende ord og oppmuntring trenger de kanskje mer profesjonell hjelp.
Jeg har selv unngått å ta kontakt med venner som har veldig ulike verdier fra de jeg har og som har dårlige vaner i sitt levesett som jeg ikke ønsker å ha noe av selv. Jeg er jo enda glad i de men trenger liksom at de vokser til litt hvis du skjønner.
Dette gjelder spesielt i forhold til rus.
Men gode kvalitetsvenner er ikke nødvendigvis de vennene som har vært der lengst, men de som orker å høre om de tunge tingene og bare være der eller dele egne erfaringer.
Nå har jeg flere gode grupper av venner jeg deltar i som er bra for min psykiske helse og jeg øver meg for tiden på å snakke mer med “small talk” til de som ikke er mine nærmeste for å holde en god kontakt med alle og ikke utlevere meg selv mer enn jeg må.
Jeg har vært bevisst på at jeg måtte ta tak, da jeg flyttet til ny by var det forferdelig å gå så mye ensom uten å ha et ordentlig nettverk med folk jeg kunne dele med om livet på godt og vondt. Da blir det liksom vanskelig “å stå i seg selv” når man attpåtil har en psykisk lidelse.
Det tok flere år å få gode venner men idag, 3 år etter jeg flyttet er ting mye bedre og jeg er frivillig i Mental Helse og i menigheten min. At jeg går ute på tur nesten hver dag hjelper også godt. Viktig å ha noe meningsfylt å drive med og at man møter de samme gode folka igjen og igjen, samt har et støttende felleskap med de.