Det er et veldig godt spørsmål og et veldig vanskelig spørsmål. Jeg føler det kommer litt Ann på hvor lenge en sliter psykisk. Jeg tenkte her forleden om dette. Og jeg føler noen ganger vi setter for store krav på folk.
Jeg har slitt siden jeg var 12 kronisk. Så jeg har mistet veldig mange venner opp igjennom tidene. Og de fleste av de har jeg ingen dårlig eller sur for at de forlot meg. Jeg har noen som jeg mener forlot meg under frekke eller som burde ha tatt litt hensyn til psykisk helsen. Men de fleste så ble det for vanskelig, trur jeg. Kan ikke forklare.
Men det er noe annet hvis noen har nylig startet å bli dårlig, eller det er ikke noe som har holdt på i for lang tid, eller noen er suicidale. Bør man være der, å kanskje være litt tålmodig. Ta og gi en hånd, hjelpe å lage middag, be de ut på tur osv osv.
Men jeg bare har sett selv hvor lenge jeg har slitt og hvor egoistisk jeg til tider kan være og hvor lite jeg lot folk komme innpå meg, ved at folk tok kontakt, folk løftet en finger men jeg slutta og svare og sa alltid nei til hendveldser, så da skjønner jeg at når det går over så lang tid. At ting kan være vanskelig. Hvis du skjønner hva jeg mener?
Jeg har også blitt satt i den posisjonen at jeg har måttet tenke over venner pågrunn av at jeg blir dårlig hvis jeg fortsetter å være der for deres psykiske problemer, man vil være der men ikke alltid det er sunt for sin egen helse, IG da må jeg tenke på min egen helse først.
Men som sagt viss noen er nettopp i en krise eller har bare vært i en krise en liten stund, bør man apsålutt gjøre alt en kan å gjøre alt man vil for å være en god venn.
Jeg har jo noen venner som jeg har hatt siden jeg var ung å holdt ut med meg. Og de er engler.
Så apsålutt mulig å være der for folk.
Håper dette ikke ble for usammenhengende og jeg svarte på spørsmålet