Trigger warning, trigger advarsel!
Jeg var pårørende til to deprimerte foreldre og en deprimert storesøster i oppveksten, jeg var selv veldig lei meg og trist når jeg så hvordan de andre hadde det. Jeg var mye alene men hadde noen få faste venninner. Skulle ønske noen voksne så meg og snakket med meg om det. Jeg visste ikke selv engang at jeg var trist. Jeg følte meg usynlig overalt, særlig på skolen. Jeg elsket å være på skolen men følte jeg gikk i ett med bakgrunnen, det var så mange elever, mange som kjempet om oppmerksomheten, det var vondt fordi det var mangelvare. Hjemme var mamma som isolerte seg fra andre. Jeg lekte alene og snakket med meg selv på rommet etter jeg var ferdig å gråte, alene.
Jeg kontaktet hjelp fra flere instanser i ungdommen, helsestasjonen, barnevernsvakta og sosial lærer. Jeg følte ikke noen av dem tok meg på alvor og antok at ingen visste hvordan de skulle hjelpe. Fryktelig.
Heldigvis har jeg det mye bedre idag men jeg vet om flere som lider i stillhet.