Irene. Jeg vil bare si først. Wow du er tøff! Og modig.
Først skjønner jeg deg veldig at du følte deg usynlig, å du burde selvsagt blitt sett mer. Å du som barn har ikke noe ansvar å bli sett eller over din hjemme situasjon.
Jeg trur kanskje å være pårørende og hvordan man kan hjelpe pårørende. Er at noen gang burde man få lov å bli sint over situasjonen. Uten at man skal være sterk for den man er glad i. Noen ganger fortjener man at noen ser deg å at man får lov å bli sint!
Jeg vet at min familie har slitt veldig med å ha meg syk. Jeg vet min bror har vært sur endel over at jeg kan kreve mye oppmerksomhet. Å kan innimellom kanskje bli litt små sjalu? Og er ikke det forståelig?
Jeg føler noen gang at det bør være manditory med et par psykolog timer til familie eller nære folk til noen som er syk.
Det sies jo er en i familien alvorlig syk er hele familien syk. Ikke sant du sa jo du skrek alene du å slet.